mandag 17. mars 2008
KONSENTRAJON!!
Jeg skriver oppgave. Eller det vil si, jeg sitter å tenke på skrive oppgave. I løpet av påsken bør jeg ha tenkt ferdig og attpåtil lest ferdig og allerhelst skrevet litt også. Det kommer ikke til å skje... Nå har jeg sittet slik både i går og idag, og ikke gjort noe. Eller joda, jeg har gjort MYE, men ikke i forhold til oppgaven. Jeg har søkt på skoler til neste år, lett etter plass å bo, sent en jobbsøknad, kikket litt etter jobb og sent usakelig mange meldinger til folk på facebook. Litt har jeg da gjort, men jeg har ikke kommet noe videre på oppgaven! Jeg kunne skrive om alt innefor emnet "krig fred og poltikk og sånn" og valgte jo derfor "landbruk i Latin-Amerika siden 1950". Lurt.
torsdag 13. mars 2008
Nesten helt hjemme
Da er jeg for lengst kommet hjem fra Nicaragua. Var ganske slapp til å opptatere bloggen min mens jeg var der, men jeg hadde det altså helt supert (så supert at jeg vil begynne å planlegge en ny tur:) Har akkurat vært på informasjonsturne, kjørt rundt i en liten bil rundt om på vestlandet og truffet utallige konfirmanter og andre snodige vesen som hjorter og diakoner. Jeg og Karen (fra Nicargua)har kjørt oss vil og bort, snudd og kjørt oss bort igjenn helt til jeg har blitt så sint at jeg har slått og ristet bilen (som om det var bilen sin skyld... Guud jeg er lei av kart, motorveier og rundkjøringer! Det turen egentlig har godt ut på er å holde fordrag for konfirmanter og andre, om fasteaksjon til kirkens nødhjelpe og om Changemaker. Det har stort sett godt bra, foruten et par lunke kommentarer av en kateket i Molde!
Nå er jeg i Trondheim og treffer kjente og kjære her, før jeg tar turen hjem. Gleder meg utrulig mye til å komme heeelt hjem. Har ikke sett familien siden jula, tror det er det lengste det har godt bortsett fra når jeg har vært ute og reist. Vel hjemme vet jeg at spørsmålene kommer til å hagle angående hva jeg skal gjøre til neste år. JEG VET IKKE! Kommer sannsynligvis ikke til å finne det ut før når jeg absolutt må heller, altså 30 juni kl 23.55. Mest av alt har jeg lyst til å reise jorda rundt, til Mexico, Nicaragua, India, Kina og noe i Afrike (no har æ på mæ ein kjole fra Afrika). Men fornuften seirer vell akkurat denne gangen..det blir nok sykepleien eller lærer. Det er jo helt greit det også, blir sikkert knaill å bo i Oslo (det har jeg iallefall (nesten) bestemt meg for!), bo i en leilighet, ha en liten jobb,treffe masse venner og slikt. Jeg gleder meg til det også, men jeg er ikke helt ferdig med reising enda. Neste år blir skole så får jeg heller prøve å spare opp til en tur om et år eller noe, eller kanskje til påska neste år:) Vi får se hva som skjer.. Trenger jo egentlig ikke å planlegge så nøye. Synes vi planlegger for mye, kan vi ikke ta ting litt mer som det kommer, være litt mer impulsiv og fleksibel? Nå ha jeg ferie, men har alikevell planer for nesten alle dagene, hvilken ferie blir det da? hmm, jeg vil bli mer impulsiv, ikke planlegge alt.. men alikevell begynner jeg vel snart å legge nøyaktige planer for sommern!
Nå er jeg i Trondheim og treffer kjente og kjære her, før jeg tar turen hjem. Gleder meg utrulig mye til å komme heeelt hjem. Har ikke sett familien siden jula, tror det er det lengste det har godt bortsett fra når jeg har vært ute og reist. Vel hjemme vet jeg at spørsmålene kommer til å hagle angående hva jeg skal gjøre til neste år. JEG VET IKKE! Kommer sannsynligvis ikke til å finne det ut før når jeg absolutt må heller, altså 30 juni kl 23.55. Mest av alt har jeg lyst til å reise jorda rundt, til Mexico, Nicaragua, India, Kina og noe i Afrike (no har æ på mæ ein kjole fra Afrika). Men fornuften seirer vell akkurat denne gangen..det blir nok sykepleien eller lærer. Det er jo helt greit det også, blir sikkert knaill å bo i Oslo (det har jeg iallefall (nesten) bestemt meg for!), bo i en leilighet, ha en liten jobb,treffe masse venner og slikt. Jeg gleder meg til det også, men jeg er ikke helt ferdig med reising enda. Neste år blir skole så får jeg heller prøve å spare opp til en tur om et år eller noe, eller kanskje til påska neste år:) Vi får se hva som skjer.. Trenger jo egentlig ikke å planlegge så nøye. Synes vi planlegger for mye, kan vi ikke ta ting litt mer som det kommer, være litt mer impulsiv og fleksibel? Nå ha jeg ferie, men har alikevell planer for nesten alle dagene, hvilken ferie blir det da? hmm, jeg vil bli mer impulsiv, ikke planlegge alt.. men alikevell begynner jeg vel snart å legge nøyaktige planer for sommern!
fredag 16. november 2007
Bare en bittebittebitte liten lyd fra meg
Da er vi tilbake fra Lagona de Perlas. Det var skikkelig trist aa dra, men vi maa videre. Lagona de Perlas er en bittebittebitteliten landsby full av musikk, fisk, narkotika og lokale helter. Skal skrive mer om hva vi gjorde der litt senere. I morgen drar vi etter planen paa ferie. Planen er aa dra til San Juan del Sur som ligger paa vestkysten av Nicaragua, og videre til Tamarindo i Costa Rica. Vi faar se ann vaer- og foereforhold.
Skit fiske! kos.
Skit fiske! kos.
tirsdag 6. november 2007
...Og vi er halvveis!
Vi har nå vært i Bluefields i 3 uker og har nå forflyttet oss til en liten by som heter Lagona de Perlas. Men nå litt om Bluefields. Bluefields er en by på østkysten av Nica, en by som bærer sterkt preg av aa ligge i karibien. Her snakker folk "creol" som er engelsk med en spansktvist, men som hoeres ut som "yo-yo-engelsk". Det mest brukte uttrykket er "Ya man", og det kan brukes til alt! Byen her er også anderledes en fks Managua når det gjelder hus og farger. Husene er malt i sterke farger eller pastell, som et signalgrønt hus eller et blått hus med lilla og mintgrønn trapp. Den mest kjente lukten er lukten av hasj. Narkotika er en viktig del av byen her, mange har tjent seg rike på narkotika fra Colombia. Båtene fra Colombia og til USA slipper lasten sin i sjøen utenfor byen her hvis de er på nippet til å bli tatt av kystpolitiet. En spasertur i fjæra kan derfor være lønnsom. Mens de to første ukene våre i Nicaragua gikk med til informasjon og språkkurs i hovedstaden Managua, har de siste 3 ukene har gått med til jobbing.
2 timer hver dag har vi hatt danse/drama timer med noen jenter alder 9-15 år på et såkalt jentehus. Dette er et hus for jenter som er blitt/er seksuelt misbrukt eller offer for prostitusjon, her kan de tilbringe dagene når de ikke er på skolen. Sammen med dem har vi lekt Funky Chicken og Singing in the rain og danset Linedance. Vi hadde avslutning med dem paa fredag, med forestilling på kontoret. Det hele ente med at samtlige jenter rå grein, og det hele ble tragisk trist.. De er så fine og gode jenter og det var virkelig trist å forlate dem! Og vont å se at de hadde det så vondt pga t vi måtte dra.. Naa har vi 15 småsøstre her, og det betyr jo at vi må komme tilbake, YES!
Vi hatt en liten gruppe på 3 2.klassinger på en skole. Dette er elever som har gjort ting man ikke skal gjøre når man er 8 år, og vår oppgave var å få dem på andre tanker. Altså vi har lekt Funky chicken og Singing in the rain.
Vår største oppgave her har vært å skulle følge opp 5 elever hver, jeg hadde 5 elever i 2.klasse. Skolen vi jobbet på skal være den verste skolen i området, den som tar inn de elevene som ingen annen skole ville ha, vi jobbet med de to "verste" klassene, men de 5 "verste" elevene. Vi skulle jobbe spesielt med disse 5,men også med klassen som helhet. Vi har snakket med dem, observert dem iklassen, snakket med lærer, og dratt hjem for å se hvordan de hadde det hjemme. I klassen "min" var det ikke bare elevene som var problemet, det største problemet var etter mitt syn læreren som var værstingen. Hun var rimelig flink til å kjefte og huffe seg, og timene gikk ut på at hun satt bak kateteret og gnålte og kjeftet over at elevene bråket. Etter å ha observert og snakket med elever og lærer, satt vi opp noen regler for hvordan det skulle være i klasserommet. Håper disse vill fungere. Jeg har følt meg ganske så maktesløs i denne perioden. Har sett at det er så mye som kunne vært gjort og så mange elever som lider av forlite oppmerksomhet og lite selvtilllit... Men det er ikke noe vi kan gjøre noe mye med, iallefall ikke denne gangen!
Vi har fått et sterkt forhold til en av elevene til Astri. Han heter Kain og er 11 år. Han fortalte en dag at han var så redd fordi moren hans var veldig syk. Hun var blitt lagt inn på sykehuset og trengte en opersjon for å bli frisk. Men en operasjon koster penger, noe de ikke hadde. Vi følte først sterk medlidenhet med denne stakkars gutten, men ble satt litt ned på jorda igjenn av sjefen vår i AMC (organisasjonen vår her nede), som sa vi måtte sjekke ut om dette virkelig stemte. Så gjorde vi det. Vi dro hjem til dem for å snakke med moren hans og se hvordan det stod til. Når vi stod på gaten utenfor det vi trodde var huset såg det ikke så verst ut, men huset deres var gjemt bak, sammen med mange andre falleferdige små hytter. Stien inn dit kan knapt kalles en sti, det er fult av søppel, stein og gjørm. Vi hilser på moren og hun bekrefter historien, og viser oss papirene fra legen. Huset de bor i bygd av tre og ca 12 km2 stort. Veggene er gråe og vekselsvis tettet med blekkplater. Huset består et rom, med en liten kjøkkenkrok med 2 gassplater. Det er to vinduer, en dør, og uutpakkede barneleker som pynt på veggene. Her bor det ialt 7 mennesker,som sammen sover på tregulvet om natten. Kun den elstedattera jobber og alle støtter seg på hennes lønning.. Hun jobber som hushjelp og tjener 600 cordóbas (200 NOK), de må betale 300 cord i husleie hver måned og resten går da med på mat og evt klær, såpe, skolesaker eller hva foeler de må bruke penger på akkurat den måneden. 300 cordóbas er langt unna det som man trenger for aa overleve her. Iallefall ikke til 7 mennesker. Denne måneden brukte de 100 cordobas på å sende moren til Lagona de Perlas for å spørre om penger fra faren til barna. Moren og faren er skilt. Faren bor her i Lagona de Perlas som snekkrer, men sniffer eller røyker opp hele lønningen. Da vi dro fra Bluefields var det ennå ikke noen som hadde hørt fra moren. Hun hadde nok penger til å dra dit, men var avhengiv av å få penger fra faren for å komme seg hjem. Vu får se hvordan det går....
skulle egentlig legge ut noen bilder ogsaa, men internettet her er ikke saa velig raskt.. Vi er naa i Lagona de Perlas, som er en liten by litt lenger nord, helt ut mot havet;) Vi har det kjempe bar og stortrives! Vaeret her er enten saa varmt at man smelter bort, (paa ortnlig!) eller det er ganske kalt og regn. Vi haaper ikke stormen som herjer bla paa cuba, haiti og mexico kommer hit, tror ikke den har saa lyst heller..
NUSs
2 timer hver dag har vi hatt danse/drama timer med noen jenter alder 9-15 år på et såkalt jentehus. Dette er et hus for jenter som er blitt/er seksuelt misbrukt eller offer for prostitusjon, her kan de tilbringe dagene når de ikke er på skolen. Sammen med dem har vi lekt Funky Chicken og Singing in the rain og danset Linedance. Vi hadde avslutning med dem paa fredag, med forestilling på kontoret. Det hele ente med at samtlige jenter rå grein, og det hele ble tragisk trist.. De er så fine og gode jenter og det var virkelig trist å forlate dem! Og vont å se at de hadde det så vondt pga t vi måtte dra.. Naa har vi 15 småsøstre her, og det betyr jo at vi må komme tilbake, YES!
Vi hatt en liten gruppe på 3 2.klassinger på en skole. Dette er elever som har gjort ting man ikke skal gjøre når man er 8 år, og vår oppgave var å få dem på andre tanker. Altså vi har lekt Funky chicken og Singing in the rain.
Vår største oppgave her har vært å skulle følge opp 5 elever hver, jeg hadde 5 elever i 2.klasse. Skolen vi jobbet på skal være den verste skolen i området, den som tar inn de elevene som ingen annen skole ville ha, vi jobbet med de to "verste" klassene, men de 5 "verste" elevene. Vi skulle jobbe spesielt med disse 5,men også med klassen som helhet. Vi har snakket med dem, observert dem iklassen, snakket med lærer, og dratt hjem for å se hvordan de hadde det hjemme. I klassen "min" var det ikke bare elevene som var problemet, det største problemet var etter mitt syn læreren som var værstingen. Hun var rimelig flink til å kjefte og huffe seg, og timene gikk ut på at hun satt bak kateteret og gnålte og kjeftet over at elevene bråket. Etter å ha observert og snakket med elever og lærer, satt vi opp noen regler for hvordan det skulle være i klasserommet. Håper disse vill fungere. Jeg har følt meg ganske så maktesløs i denne perioden. Har sett at det er så mye som kunne vært gjort og så mange elever som lider av forlite oppmerksomhet og lite selvtilllit... Men det er ikke noe vi kan gjøre noe mye med, iallefall ikke denne gangen!
Vi har fått et sterkt forhold til en av elevene til Astri. Han heter Kain og er 11 år. Han fortalte en dag at han var så redd fordi moren hans var veldig syk. Hun var blitt lagt inn på sykehuset og trengte en opersjon for å bli frisk. Men en operasjon koster penger, noe de ikke hadde. Vi følte først sterk medlidenhet med denne stakkars gutten, men ble satt litt ned på jorda igjenn av sjefen vår i AMC (organisasjonen vår her nede), som sa vi måtte sjekke ut om dette virkelig stemte. Så gjorde vi det. Vi dro hjem til dem for å snakke med moren hans og se hvordan det stod til. Når vi stod på gaten utenfor det vi trodde var huset såg det ikke så verst ut, men huset deres var gjemt bak, sammen med mange andre falleferdige små hytter. Stien inn dit kan knapt kalles en sti, det er fult av søppel, stein og gjørm. Vi hilser på moren og hun bekrefter historien, og viser oss papirene fra legen. Huset de bor i bygd av tre og ca 12 km2 stort. Veggene er gråe og vekselsvis tettet med blekkplater. Huset består et rom, med en liten kjøkkenkrok med 2 gassplater. Det er to vinduer, en dør, og uutpakkede barneleker som pynt på veggene. Her bor det ialt 7 mennesker,som sammen sover på tregulvet om natten. Kun den elstedattera jobber og alle støtter seg på hennes lønning.. Hun jobber som hushjelp og tjener 600 cordóbas (200 NOK), de må betale 300 cord i husleie hver måned og resten går da med på mat og evt klær, såpe, skolesaker eller hva foeler de må bruke penger på akkurat den måneden. 300 cordóbas er langt unna det som man trenger for aa overleve her. Iallefall ikke til 7 mennesker. Denne måneden brukte de 100 cordobas på å sende moren til Lagona de Perlas for å spørre om penger fra faren til barna. Moren og faren er skilt. Faren bor her i Lagona de Perlas som snekkrer, men sniffer eller røyker opp hele lønningen. Da vi dro fra Bluefields var det ennå ikke noen som hadde hørt fra moren. Hun hadde nok penger til å dra dit, men var avhengiv av å få penger fra faren for å komme seg hjem. Vu får se hvordan det går....
skulle egentlig legge ut noen bilder ogsaa, men internettet her er ikke saa velig raskt.. Vi er naa i Lagona de Perlas, som er en liten by litt lenger nord, helt ut mot havet;) Vi har det kjempe bar og stortrives! Vaeret her er enten saa varmt at man smelter bort, (paa ortnlig!) eller det er ganske kalt og regn. Vi haaper ikke stormen som herjer bla paa cuba, haiti og mexico kommer hit, tror ikke den har saa lyst heller..
NUSs
tirsdag 23. oktober 2007
En maaned gikk fort!
Denne bloggen er egentlig gammelt nytt siden den ble skrevet for noen uker siden, men legger den ut alikevell:)
Da har det gaatt en hel maaned siden vi ganske stressa satt paa flyet til det relativt ukjente landet. Ukene har gaatt fort, men samtidlig kjennes det ut som vi har vaert her en liten evighet. Hjemlengselen har ikke tatt oss for godt, men kjenner det skal bli godt aa komme hjem til jul. Inntrykkene er mange, bare iloepet av en dag er det mye som skjer. Spesielt her i Bluefields er det toefft. Det er saa mye som skjer, saa mye aa se, og saa mye som jeg foeler jeg kunne ha gjort, men som jeg alikvell ikke strekker til med aa gjoere. Jeg har 5 elever paa en skole i naerheten som jeg har 2 timer hver dag. Denne tiden gaar med paa aa faa laerer og klassen paa rett spor. "Mine" 5 elever ble plukket ut som klassensproblem, men det etterhvert fant jeg ut at det mer var laerer som trengte litt ny motivasjon. Det foeles vedlig utfordrene at jeg som ikke har noe utdanning eller kunnskap hverken pedagogisk eller med saakalte problembarn, skal fikse opp i dette, men jeg skal idet minste proeve. Akkurat naa skulle jeg oenske jeg hadde mere tid. Har innfoert noen regler i klassen, som jeg tror kan funke bare de blir fulgt, spesielt i starten. Foeles litt nyttesloest aa skulle forlate klassen paa fredag, skulle hatt saa mye lengre tid for aa bli orntlig kjent med dem. Har denne uken faatt et bedre forhold til laereren, og stoler mer og mer paa at hun vil endre klassen og er villig til aa bruke litt tid paa det.
Hver dag har vi ogsaa danseing/lek med noen jenter rundt 10-12 aar. Disse jentene holder til i et jentehus, beregnet for jenter som er seksuelt misbrukt eller prostituert. Vileker funky chicken og singing in the rain, og laerer bort linedancer. Jentene er kjempe flotte og liker virklig at vi bruker tid sammen med dem:)Ilepet av en dag har vi to grupper med disse jentene, itilegg til en liten gruppe med elever paa skolen og klassen "vaar", saa dagene gaar fort. Vi proever ogsaa aa foelge opp rapporter til hit og dit, og vi har klart aa starte paa oppgaven til Hio(hurra!) Av og til skulle man oenske at doegnet hadde flere timer!
Etter to uker med en god del jobbing tok vi oss i helga en svipptur til corn Island. Corn Islands ligger en liten halltime med fly fra Bluefields. Det bestaar av to oeyer, en liten og en stor. Vi var paa den stoerste i en natt foer vi dro paa den minste. Islita (den lille)var som et paradis. En liten tropisk oey i karabien, full av palmer, skog, strand uten veier og motoriserte kjoeretoey, omkranset av turkis hav. Nyyyydelig! Vi hadde blitt advart om strek sol foer vi dro til paradiset,men hardbarke som vi var skulle vi jo utnytte det vi hadde av soltimer, noe som selvfoelgelig ente opp med to stykk roede hummere som ergret eg over sin egen uforsiktighet. Kanskje vi laerer til neste gang, kaskje ikke... Etter noen dager har roedfargen naa godt over til en passelig gulfarge. (baade jeg og astrdi blir nemmelig gul, ikke brun, men gul!!! endelig,det er ikke bare meg!)
Da har det gaatt en hel maaned siden vi ganske stressa satt paa flyet til det relativt ukjente landet. Ukene har gaatt fort, men samtidlig kjennes det ut som vi har vaert her en liten evighet. Hjemlengselen har ikke tatt oss for godt, men kjenner det skal bli godt aa komme hjem til jul. Inntrykkene er mange, bare iloepet av en dag er det mye som skjer. Spesielt her i Bluefields er det toefft. Det er saa mye som skjer, saa mye aa se, og saa mye som jeg foeler jeg kunne ha gjort, men som jeg alikvell ikke strekker til med aa gjoere. Jeg har 5 elever paa en skole i naerheten som jeg har 2 timer hver dag. Denne tiden gaar med paa aa faa laerer og klassen paa rett spor. "Mine" 5 elever ble plukket ut som klassensproblem, men det etterhvert fant jeg ut at det mer var laerer som trengte litt ny motivasjon. Det foeles vedlig utfordrene at jeg som ikke har noe utdanning eller kunnskap hverken pedagogisk eller med saakalte problembarn, skal fikse opp i dette, men jeg skal idet minste proeve. Akkurat naa skulle jeg oenske jeg hadde mere tid. Har innfoert noen regler i klassen, som jeg tror kan funke bare de blir fulgt, spesielt i starten. Foeles litt nyttesloest aa skulle forlate klassen paa fredag, skulle hatt saa mye lengre tid for aa bli orntlig kjent med dem. Har denne uken faatt et bedre forhold til laereren, og stoler mer og mer paa at hun vil endre klassen og er villig til aa bruke litt tid paa det.
Hver dag har vi ogsaa danseing/lek med noen jenter rundt 10-12 aar. Disse jentene holder til i et jentehus, beregnet for jenter som er seksuelt misbrukt eller prostituert. Vileker funky chicken og singing in the rain, og laerer bort linedancer. Jentene er kjempe flotte og liker virklig at vi bruker tid sammen med dem:)Ilepet av en dag har vi to grupper med disse jentene, itilegg til en liten gruppe med elever paa skolen og klassen "vaar", saa dagene gaar fort. Vi proever ogsaa aa foelge opp rapporter til hit og dit, og vi har klart aa starte paa oppgaven til Hio(hurra!) Av og til skulle man oenske at doegnet hadde flere timer!
Etter to uker med en god del jobbing tok vi oss i helga en svipptur til corn Island. Corn Islands ligger en liten halltime med fly fra Bluefields. Det bestaar av to oeyer, en liten og en stor. Vi var paa den stoerste i en natt foer vi dro paa den minste. Islita (den lille)var som et paradis. En liten tropisk oey i karabien, full av palmer, skog, strand uten veier og motoriserte kjoeretoey, omkranset av turkis hav. Nyyyydelig! Vi hadde blitt advart om strek sol foer vi dro til paradiset,men hardbarke som vi var skulle vi jo utnytte det vi hadde av soltimer, noe som selvfoelgelig ente opp med to stykk roede hummere som ergret eg over sin egen uforsiktighet. Kanskje vi laerer til neste gang, kaskje ikke... Etter noen dager har roedfargen naa godt over til en passelig gulfarge. (baade jeg og astrdi blir nemmelig gul, ikke brun, men gul!!! endelig,det er ikke bare meg!)
Vi er blitt frastjaalet 12 melkesjokolader!!!!
Naa er det lenge siden sist jeg har gitt lyd fra meg, tenkte det var paa tide. Vi er naa i en by paa den karibiske kysten kalt Bluefields. Her er noen tanker jeg skrev om byen etter den foerste uken her:
-Et hus kan gjerne vaere baade lille OG groent
-“Ya man” utrykk som er som poteten, kan brukes til alt
-Koordinatoren vaar liker aa ta opp og snakke om at vi har hatt diare, gjerne under morgenmoetet til hele kontoret
-Vi er naa mitt inne i den store feiringa av byens 103 aarsjubileum , som feires 15 dager til ende. Dette feires ved oel, rom og karuseller, samt masse korpsmusikk. en miks av marta´n og 17. mai
-Korpsene liker aa spille saa tidlig som mulig paa morgenen
-Vi kunne telle antall hvite paa en hand, men idag kom det to nye
- Vaat kjaere nabo har en skummel irriterende latter
-Prison Break er skumle greier. Vi er blitt hekta og har alleredes sett en hel sesong!
-Vertsfaren vaar er skummel og fanatisk opptatt av aa spoerre om kyllingen var god
-Vi har faatt en ny venn paa 60 aar som vi kaller Jula (han heter Noel)
-Vi er blitt frastjaalet 12 norskemelkesjokolader!!! Naa har vi bare 5 igjenn….;(
-Paa kjoekkenbenken har bor det en mus som heter Mildrid. Av og til kommer Mildrid paa besoek paa badet vaart.
-Vi (ja jeg og Astrid) har vaert paa gudstjeneste. Skikkelig halleluja stemning, kjempe goey!
-Vi er blitt kjent med 4 franskmenn som lager vindmoeller, drikker tang og har laert aa si “Hallaysen snadder! Vi sus-a” av en nordmann som matet aper i Costa Rica
-Vi skal til Corn Island i helga, gleder oss til aa ligge paa stranda;)
-Her spises det iguanaer og skillpadder, og ris, ris, og ris.
Vi trives kjempe godt og dagene er fylt opp med jobbing;)
-Et hus kan gjerne vaere baade lille OG groent
-“Ya man” utrykk som er som poteten, kan brukes til alt
-Koordinatoren vaar liker aa ta opp og snakke om at vi har hatt diare, gjerne under morgenmoetet til hele kontoret
-Vi er naa mitt inne i den store feiringa av byens 103 aarsjubileum , som feires 15 dager til ende. Dette feires ved oel, rom og karuseller, samt masse korpsmusikk. en miks av marta´n og 17. mai
-Korpsene liker aa spille saa tidlig som mulig paa morgenen
-Vi kunne telle antall hvite paa en hand, men idag kom det to nye
- Vaat kjaere nabo har en skummel irriterende latter
-Prison Break er skumle greier. Vi er blitt hekta og har alleredes sett en hel sesong!
-Vertsfaren vaar er skummel og fanatisk opptatt av aa spoerre om kyllingen var god
-Vi har faatt en ny venn paa 60 aar som vi kaller Jula (han heter Noel)
-Vi er blitt frastjaalet 12 norskemelkesjokolader!!! Naa har vi bare 5 igjenn….;(
-Paa kjoekkenbenken har bor det en mus som heter Mildrid. Av og til kommer Mildrid paa besoek paa badet vaart.
-Vi (ja jeg og Astrid) har vaert paa gudstjeneste. Skikkelig halleluja stemning, kjempe goey!
-Vi er blitt kjent med 4 franskmenn som lager vindmoeller, drikker tang og har laert aa si “Hallaysen snadder! Vi sus-a” av en nordmann som matet aper i Costa Rica
-Vi skal til Corn Island i helga, gleder oss til aa ligge paa stranda;)
-Her spises det iguanaer og skillpadder, og ris, ris, og ris.
Vi trives kjempe godt og dagene er fylt opp med jobbing;)
søndag 23. september 2007
Da er vi plutselig i Nicaragua!!
Naa er jeg ganske mirakuloest kommet meg helt til Nicaragua. Trodde ikke dette skulle gaa saa bra da vi sto ved innsjekkingsskranken ved Gardemoen og fikk beskjed om at vi ikke hadde riktig bilett. Problemene startet egentlig enda tidligere. Etter aa ha tatt farvell med alle kl 4 om natten oppe paa Roenningen (ble ganske trist gitt..) og tatt taxi til Gardemoen, stod vi naa i koe sammen med Karoline og Solveig Marit som skulle ta samme fly som oss til Paris. Etter aa ha staatt i koe en stund uten noen form for framgang, visste det seg at datasystemet ved hele flyplassen var ute av funsjon og ingenting kunne skje foer dette ble fikset. Vi var ikke saerlig nevoes i starten siden vi hadde beregnet god tid og vi var relativt langt fremme i koen iforhold til maaaaange andre. Etter en og en halv time i koe ble vi noe mer nervoes for om at vi skulle rekke flyet, og krysset fingrene i haap om at flyet va veldig forsinket saa at vi i tilegge til aa rekke det, skulle faa sjansen til aa kjoepe en siste norsk sjokolade paa taxxfree’n. Karoline og Solveig kom seg uten problem gjennom innsjekkinga. Det gjorde ikke jeg og Astrid. Problemet var at vi maatte ha papirbiletter, noe hverken vi eller vaar kjaere koordinator Thomas hadde. Etter en del telefoner til en troett Thomas og et reiseselskap paa soerlandet (som av en eller annen grunn var aapent saa tidlig paa morgene), fikk vi fikset biletten saa vi iallefall skulle komme oss til Paris og kansje ogsaa til Miami. Naa var det ikke lenger billetten som var problemet men tiden. Kl 06.50 stod vi aa sjekket inn og de var da egentlig ferdig med boardingen. Den utrolig snille damen bak skranken sjekket inn bagasjen vaar og sa at vi maatte bare proeve om vi rakk det! Vi spurta gjennom sikkerhetskontroll, utenflyskontroll, forbi vodkaflasker og parfymeflasker og rakk med haarfinmargin flyet, til Karoline og Solveigs store glede. Ombord paa flyer ble all loepningen og mangelen paa soevn og mat litt for mye hos meg, men etter et glass med cola og vann ble alt straks mye bedre. Resten av turen til Miami gikk bra og 9 timer i fly gikk utrolig fort. Amerikanerne hadde foerst ikke saa veldig lyst til aa slippe skumle Astrid inn i landet sitt, men etter et lite avhoer fant de ut at hun var nok ikke fult saa skummel alikevell:D Amerikanere er rare folk. Alt er stort aa soett. Aa komme seg til Managua gikk ogsaa veldig bra, men vi hadde en foelelsa av at bagansjen vaar ikke hadde blitt med samme fly som oss, siden vi ble booket inn paa et annet fly enn vi opprinnelig skulle ta fra Miami til Managua. Vell fremme i Managua fikk vi bekreftet mistanken, bagasjen var ikke her. Etter en time venting paa flyplassen i Managua ble vi hentet av en utrolig koslig dame som heter Belinda, som skal passe paa oss her. Til tross av mye styr med fly og biletter hadde jeg og Astrid en utrolig artig start paa turen vaar, det er rart hvor lite sukker som skal til naar man ikke har sovet eller spist noe saerlig paa x antall timer
Natten til igaar sov vi hjemme hos Belinda, paa et gjesterom med eget bad. Belinda er amerikansk saa vi hadde ingen problem med aa gjoere oss forstaatt. Belinda og familien hennes er kjempe hyggelig. Gaarsdagen tilbringte vi sammen med missjonaerer fra USA og Canada, paa et velkommen-som-misjonaer-i-Nicaragua-kurs. Mye sang og boenn og Gud og Jesus, men veldig hyggelige folk Fra igaar kveld og iallefall ei uke fremover bor vi naa paa et senter her i Managua. Her har vi et eget rom med hver vaar seng, et gigantisk bad, vi faar god mat og underholding av en trivelig amerikansk gutt som vi kaller Stearinlys (Canndel). Huset er omringet av store fine palmer, gress og alt som er fint og groent og det foeles litt som aa bo i en jungel (uten kakkerlakker og skumle dyr, men med summing av biler). Trives kjempe godt her. Idag skal vi vaere med paa et moete med noen ungdom og snakke om noe. Tror det blir bra! Og paa mandag starter vi spanskkurs.
Ellers er det passe varmt her. Veldig fuktig og klamt. I gaar regnet det masse, mens det idag er sol. Vi har enda ikka sporet opp bagasjen vaar, men vi klarer oss utmerket med de klaerne vi har. Vi har de klaerne vi reiste i, ei ekstra bukse ogsaa har vi faatt laane ei tsjorte hver av Stearinlys, samt kjoept nytt undertoey og sokker. Gleden blir nok alikevel stor naar vi faar tilgang paa et par sandaler fra kofferten vaar (det er varmt med joggesko)!
Vi har moett de to som kommer til Norge i januar. En jente paa 21 aar og en gutt paa 25. Vi har ikke snakket saa mye med dem,men de virket kjempe trivelige.
Alt i al har vi det veldig bra. Haaper alle dere andre rundt om i verden og dere der hjemme ogsaa har det supert GRATUELER SAA MYE MED DAGEN IDAG PAPPA!!
Klem Ingunn
Natten til igaar sov vi hjemme hos Belinda, paa et gjesterom med eget bad. Belinda er amerikansk saa vi hadde ingen problem med aa gjoere oss forstaatt. Belinda og familien hennes er kjempe hyggelig. Gaarsdagen tilbringte vi sammen med missjonaerer fra USA og Canada, paa et velkommen-som-misjonaer-i-Nicaragua-kurs. Mye sang og boenn og Gud og Jesus, men veldig hyggelige folk Fra igaar kveld og iallefall ei uke fremover bor vi naa paa et senter her i Managua. Her har vi et eget rom med hver vaar seng, et gigantisk bad, vi faar god mat og underholding av en trivelig amerikansk gutt som vi kaller Stearinlys (Canndel). Huset er omringet av store fine palmer, gress og alt som er fint og groent og det foeles litt som aa bo i en jungel (uten kakkerlakker og skumle dyr, men med summing av biler). Trives kjempe godt her. Idag skal vi vaere med paa et moete med noen ungdom og snakke om noe. Tror det blir bra! Og paa mandag starter vi spanskkurs.
Ellers er det passe varmt her. Veldig fuktig og klamt. I gaar regnet det masse, mens det idag er sol. Vi har enda ikka sporet opp bagasjen vaar, men vi klarer oss utmerket med de klaerne vi har. Vi har de klaerne vi reiste i, ei ekstra bukse ogsaa har vi faatt laane ei tsjorte hver av Stearinlys, samt kjoept nytt undertoey og sokker. Gleden blir nok alikevel stor naar vi faar tilgang paa et par sandaler fra kofferten vaar (det er varmt med joggesko)!
Vi har moett de to som kommer til Norge i januar. En jente paa 21 aar og en gutt paa 25. Vi har ikke snakket saa mye med dem,men de virket kjempe trivelige.
Alt i al har vi det veldig bra. Haaper alle dere andre rundt om i verden og dere der hjemme ogsaa har det supert GRATUELER SAA MYE MED DAGEN IDAG PAPPA!!
Klem Ingunn
Abonner på:
Innlegg (Atom)