Da er vi plutselig i Nicaragua!!

Naa er jeg ganske mirakuloest kommet meg helt til Nicaragua. Trodde ikke dette skulle gaa saa bra da vi sto ved innsjekkingsskranken ved Gardemoen og fikk beskjed om at vi ikke hadde riktig bilett. Problemene startet egentlig enda tidligere. Etter aa ha tatt farvell med alle kl 4 om natten oppe paa Roenningen (ble ganske trist gitt..) og tatt taxi til Gardemoen, stod vi naa i koe sammen med Karoline og Solveig Marit som skulle ta samme fly som oss til Paris. Etter aa ha staatt i koe en stund uten noen form for framgang, visste det seg at datasystemet ved hele flyplassen var ute av funsjon og ingenting kunne skje foer dette ble fikset. Vi var ikke saerlig nevoes i starten siden vi hadde beregnet god tid og vi var relativt langt fremme i koen iforhold til maaaaange andre. Etter en og en halv time i koe ble vi noe mer nervoes for om at vi skulle rekke flyet, og krysset fingrene i haap om at flyet va veldig forsinket saa at vi i tilegge til aa rekke det, skulle faa sjansen til aa kjoepe en siste norsk sjokolade paa taxxfree’n. Karoline og Solveig kom seg uten problem gjennom innsjekkinga. Det gjorde ikke jeg og Astrid. Problemet var at vi maatte ha papirbiletter, noe hverken vi eller vaar kjaere koordinator Thomas hadde. Etter en del telefoner til en troett Thomas og et reiseselskap paa soerlandet (som av en eller annen grunn var aapent saa tidlig paa morgene), fikk vi fikset biletten saa vi iallefall skulle komme oss til Paris og kansje ogsaa til Miami. Naa var det ikke lenger billetten som var problemet men tiden. Kl 06.50 stod vi aa sjekket inn og de var da egentlig ferdig med boardingen. Den utrolig snille damen bak skranken sjekket inn bagasjen vaar og sa at vi maatte bare proeve om vi rakk det! Vi spurta gjennom sikkerhetskontroll, utenflyskontroll, forbi vodkaflasker og parfymeflasker og rakk med haarfinmargin flyet, til Karoline og Solveigs store glede. Ombord paa flyer ble all loepningen og mangelen paa soevn og mat litt for mye hos meg, men etter et glass med cola og vann ble alt straks mye bedre. Resten av turen til Miami gikk bra og 9 timer i fly gikk utrolig fort. Amerikanerne hadde foerst ikke saa veldig lyst til aa slippe skumle Astrid inn i landet sitt, men etter et lite avhoer fant de ut at hun var nok ikke fult saa skummel alikevell:D Amerikanere er rare folk. Alt er stort aa soett. Aa komme seg til Managua gikk ogsaa veldig bra, men vi hadde en foelelsa av at bagansjen vaar ikke hadde blitt med samme fly som oss, siden vi ble booket inn paa et annet fly enn vi opprinnelig skulle ta fra Miami til Managua. Vell fremme i Managua fikk vi bekreftet mistanken, bagasjen var ikke her. Etter en time venting paa flyplassen i Managua ble vi hentet av en utrolig koslig dame som heter Belinda, som skal passe paa oss her. Til tross av mye styr med fly og biletter hadde jeg og Astrid en utrolig artig start paa turen vaar, det er rart hvor lite sukker som skal til naar man ikke har sovet eller spist noe saerlig paa x antall timer

Natten til igaar sov vi hjemme hos Belinda, paa et gjesterom med eget bad. Belinda er amerikansk saa vi hadde ingen problem med aa gjoere oss forstaatt. Belinda og familien hennes er kjempe hyggelig. Gaarsdagen tilbringte vi sammen med missjonaerer fra USA og Canada, paa et velkommen-som-misjonaer-i-Nicaragua-kurs. Mye sang og boenn og Gud og Jesus, men veldig hyggelige folk Fra igaar kveld og iallefall ei uke fremover bor vi naa paa et senter her i Managua. Her har vi et eget rom med hver vaar seng, et gigantisk bad, vi faar god mat og underholding av en trivelig amerikansk gutt som vi kaller Stearinlys (Canndel). Huset er omringet av store fine palmer, gress og alt som er fint og groent og det foeles litt som aa bo i en jungel (uten kakkerlakker og skumle dyr, men med summing av biler). Trives kjempe godt her. Idag skal vi vaere med paa et moete med noen ungdom og snakke om noe. Tror det blir bra! Og paa mandag starter vi spanskkurs.

Ellers er det passe varmt her. Veldig fuktig og klamt. I gaar regnet det masse, mens det idag er sol. Vi har enda ikka sporet opp bagasjen vaar, men vi klarer oss utmerket med de klaerne vi har. Vi har de klaerne vi reiste i, ei ekstra bukse ogsaa har vi faatt laane ei tsjorte hver av Stearinlys, samt kjoept nytt undertoey og sokker. Gleden blir nok alikevel stor naar vi faar tilgang paa et par sandaler fra kofferten vaar (det er varmt med joggesko)!

Vi har moett de to som kommer til Norge i januar. En jente paa 21 aar og en gutt paa 25. Vi har ikke snakket saa mye med dem,men de virket kjempe trivelige.


Alt i al har vi det veldig bra. Haaper alle dere andre rundt om i verden og dere der hjemme ogsaa har det supert GRATUELER SAA MYE MED DAGEN IDAG PAPPA!!

Klem Ingunn

Endelig en blogger!

Wow! Nå er det 28 timer til jeg drar til Nicaragua!! Ganske skummelt i seg selv.. I dag har det gått enda litt mer opp for meg at det faktisk er jeg som skal dra på denne turen og at dette er min tur. Men enda virker alt sammen for langt unna og helt uvirkelig.. Idag hadde vi besøk av regionskonsulentene i Kirkens Nødhjelp og de fikk meg til å innse at vi er så utroli heldige som får være med på dette, (også fikk jeg inntrykket av at vi er KN´s små yndlinger for tiden). De sa at vi måtte huske å gripe dagen og huske de små opplevelsene. Og igår fikk jeg et plutselig innfall på t-banen om at jeg er så glad for at jeg skal lære meg spansk. Nå gleder jeg meg til å dra!!! Men alikevell er det helt virkelighetsfjernt at vi på lørdag er i Managua og skal ha opplæring i hva AMC er, og at vi på mandag skal starte spanskkurs med en (ifølge Range og Minda) utrolig kjekk lærer.

Stemnigen på Herregården er preget av at vi snart skal dra. Vi svirrer rundt for å sjekk hva andre har pakket ned, noen ergrer seg over at man selv ikke har startet å pakke enda, springer ned til byen for å kjøpe det "aller siste" for ørtene gang eller bare ligger små stresset på sofan for å prøve å slappe av. Alle er vi litt små sjabre enten det er at vi er forkjølt eller kvalm, all spenningen har vell tatt på litt.. I morgen er det siste gang på 93 dager at vi alle er samlet og det kommer til å bli trist å må si hadet til alle sammen, selv om det er bare 5 uker siden vi traff hverandre for første gang. Fra nå av og tre måneder fram i tid er det jeg og Astrid og hele Nicragua som det gjelder!

Oj, en uka igjenn..

Da er det bare en uke og noen dager til jeg drar ut i den Store Verden! En gang i slutten av neste uka, vet sannsynligvis litt mer nøyaktig etterhvert, drar jeg sammen med Astrid til Nicaragua.

Astrid er mitt reisefølg, men må ikke forveksles med min kjære Astrid i Trøndelagen. Den nye Astrid (som, slapp av Astrid, ikke skal erstatte den gamle) er ei søt Nordlending-veitj som fortiden bor på naborommet. Jeg begynner å bli litt nervøs for spansken, alle innsekta, bønner, ris, og kakkerlakker, men foreløbig klarer jeg å holde nervene noenlunde i sjakk ved tanken på at jeg bare skal være borte i 3 måneder. Og 3 måneder er jo ingenting..ehe..

Jeg har så vidd bynt å tenke på alt det som jeg må gjøre før jeg drar, laget mnage lister over alt å ingenting, og har til og med begyynt å få gjort noe på "gjøre lista" mi. Kjøpe-lista har også krympet litt, det har naturlig nok hatt "noe" innvirking på konton. Mi kjære pakkeliste har bare blitt lengre å lengre og jeg lurer veldig på hvordan jeg skal få dette ned i sekken min, spesielt uten pakkehjelp fra mamma.