Endelig en blogger!

Wow! Nå er det 28 timer til jeg drar til Nicaragua!! Ganske skummelt i seg selv.. I dag har det gått enda litt mer opp for meg at det faktisk er jeg som skal dra på denne turen og at dette er min tur. Men enda virker alt sammen for langt unna og helt uvirkelig.. Idag hadde vi besøk av regionskonsulentene i Kirkens Nødhjelp og de fikk meg til å innse at vi er så utroli heldige som får være med på dette, (også fikk jeg inntrykket av at vi er KN´s små yndlinger for tiden). De sa at vi måtte huske å gripe dagen og huske de små opplevelsene. Og igår fikk jeg et plutselig innfall på t-banen om at jeg er så glad for at jeg skal lære meg spansk. Nå gleder jeg meg til å dra!!! Men alikevell er det helt virkelighetsfjernt at vi på lørdag er i Managua og skal ha opplæring i hva AMC er, og at vi på mandag skal starte spanskkurs med en (ifølge Range og Minda) utrolig kjekk lærer.

Stemnigen på Herregården er preget av at vi snart skal dra. Vi svirrer rundt for å sjekk hva andre har pakket ned, noen ergrer seg over at man selv ikke har startet å pakke enda, springer ned til byen for å kjøpe det "aller siste" for ørtene gang eller bare ligger små stresset på sofan for å prøve å slappe av. Alle er vi litt små sjabre enten det er at vi er forkjølt eller kvalm, all spenningen har vell tatt på litt.. I morgen er det siste gang på 93 dager at vi alle er samlet og det kommer til å bli trist å må si hadet til alle sammen, selv om det er bare 5 uker siden vi traff hverandre for første gang. Fra nå av og tre måneder fram i tid er det jeg og Astrid og hele Nicragua som det gjelder!